Konfigurerte lagringstiden for databasens sikkerhetskopier som infrastruktur som kode, gjennomgikk deretter gjenopprettingsberedskapen og dokumenterte fremgangsmåten for gjenoppretting — og navnga de gjenværende hullene i stedet for å la dem bli oppdaget under en hendelse.

Situasjon. Et produkt som lever av dataene sine, har ikke råd til å miste noe av dem, og «det finnes sikkerhetskopier et sted» er et håp, ikke en gjenopprettingsplan. Den eneste sikkerhetskopien som er verdt å ha, er en man vet lar seg gjenopprette, inn i et miljø man vet man kan bygge opp igjen. Produktet hadde ingen av de to halvdelene skrevet ned.

Oppgave. Få gjenopprettingsevnen definert i stedet for antatt — dataene, miljøet rundt dem og en ærlig redegjørelse for hvor langt den faktisk rekker i dag.

Handling. Oppbevaringstiden for sikkerhetskopier er konfigurert i Bicep ved siden av databasen den beskytter, så gjenoppretting til et vilkårlig tidspunkt er en egenskap ved malen og ikke en innstilling noen en gang klikket seg fram til i en portal. Miljøet rundt den er også definert som infrastruktur som kode, og det er den stille halvdelen folk glemmer: å gjenopprette en database inn i et miljø man måtte bygge opp igjen for hånd etter hukommelsen, er egentlig ikke gjenoppretting. Deretter ble tilstanden revidert og skrevet ned — gjenopprettingsprosedyren, øvelsen som skal måle den, og hullene som fortsatt står åpne: georedundans er slått av, og målet for gjenopprettingstid er foreslått og ikke målt, fordi ingen øvelse er gjennomført ennå.

Resultat. Gjenoppretting sluttet å være en vag forsikring og ble en dokumentert tilstand med hullene navngitt. Det ser mindre imponerende ut enn «katastrofegjenoppretting: ferdig», og det er verdt betydelig mer — den som tar i det neste gang, vet hva som er dekket, hva som ikke er det, og nøyaktig hvilken øvelse som lukker gapet. Et navngitt hull er et man kan lukke; et unavngitt hull oppdages midt i en hendelse.